Til Deg
Spis en kake med meg!
Spis en kake med meg da vel!
Og la oss tale sammen,
tale om det vi vet,
og om det vi vil vite.
Det kunne jo være godt,
en gang til,
og lufte det trivielle,
og det litt triste,
og så om alt det gode,
finne hva det er,
Ingen umulighet vel?
Og om det er,
så stoppes vi ikke av det.
En kake til?
Takk! Værsågod!
Og så litt kaffe.
Einar.
Møte
Jeg var forferdet,
virkelig forferdet!
Over hva?
Over det øyblikket,
at et annet menneske opplevde noe,
og at jeg i mine bestrebelser på å hjelpe,
selv ble hjulpet.
At det ga en visjon eller et utsyn
om at noe stort skulle skje,
nesten tidløst
en likhet med sjelen eller det åndelige.
Men det var storhet over det,
en klarhet om at det umulige ville skje,
noe veldig spesielt.
Og stunden kunne ikke lett holdes på.
Men denne storhet som sa at dette var det store,
og at alt annet var mindre enn det,
gradvis nedover,
det var sjelen og det åndelige,
og fra da kan jeg øse ubegrenset fremover,
og forme det etterhvert.
Men det var møte med en sjel,
og fra da av kan ting flyte og håndteres og
ordnes tilsvarende.
Det kreves ikke engang å fastholde det.
Det var storhet igjen.
Gjenkjennelse av et stort menneske eller sjel
fløt ut som hengivenhet,
den eneste måten å uttrykke det på.
Men det vil bli der og gå videre fra der,
inntil nytt møte på endog høyere plan,
og fra da av kilde til nytt liv.
Alltid sirklende oppover
mot Sannhet Sannhet Sannhet.
Einar
Bare et øyeblikk
Alltid når, så er det der.
Det er de store ting, og det er de små.
Og de store teller jo mest, synes jeg,
mest dragende, mest på formål,
og om det vi vil vite.
at en mengde av de små ting forsvinner,
underveis,
problemer i nåtid vil også forsvinne,
ja en selv forsvinner,
fra de små steder og kroker,
der man sitter gjemt og fastlåst.
Og foranledningen er som oftest
personen foran deg,
fordi den personen er et evighetsvesen,
og med den personen kan du reise
millioner av år tilbake
og millioner av år fremover
alt i et lite øyeblikk,
for evighets tid det er akkurat nå
og kan favne så mye jordisk tid
som det bare lyster
i øyeblikket.
Så la oss utvide disse øyeblikkene,
og få en gylden tid.
Einar
Ord
Din tale meg
fornøyer
Dine ord jeg lett
fordøyer
De kommer frem som
trippe, trippe, tripp.
Jeg heller bruker lange
steg,
In fact jeg er litt
treg
I ordets bruk og måte, Jeg holder av den
Å tale uten ord Einar Med ord kan du drømme Einar Når du ikke tenker noen tanker, Einar Det er farlig å tenke, Einar Det er da en forferdelig ting å tenke, Einar
gåte
Som gjennom skog og fjell og jord
Går frem
Og treffer nettopp
Hvor du bor.
Magi
I ord kan du svømme
Du kan hoppe opp og ned
Og hit og dit
Og rett fram
Og - - - Bang
Lage en sang
Mette din trang
Til frihet og glede
På slanger trede
Og lamme de vrede
Heisan og hoppsan og
Trallalallala
Fortell meg da
Hva du med ord ikke kan gjøre
Heisan og hoppsan og
Trallalallala
Fra nå av skal allting bli så bra
Jeg løper føre
Og du etter da
Kan du like mine ord
Så si i fra.
Tanker
og du ikke noen gjøremål har,
så send meg en liten tanke,
for nettopp da,
har også jeg et frisekund.
Å tenke
for når en tenker,
kan en komme til
å skrive det ned,
og hvis man har
skrevet det ned,
kan noen komme til å lese det,
og når de leser det,
kan de komme til å tenke,
sånn som mannen som skrev det,
og dermed kan de komme
til å tenke
at de er noe mer
enn ganske alminnelige
mennesker.
Dikteren
at man kan bare sitte der å dikte,
og tenke at man kan slippe unna med det,
og så la andre slite og slepe
og holde verden gående
med så viktige ting
som mat og drikke
og klær og sko og hus,
og gifte seg og få barn
og alle livets nødvendigheter
og prester som preker sannheter
og døper og holder gravtaler
så vi kommer anstendig inn
i verden og ut av den igjen,
ja du vet alt dette,
som er så riktig nødvendig,
og så sitter en dikter der
og nærmest hopper over alt det nevnte her
og tror han kan slippe unna med det,
ja hvor langt vekk kan
en mann komme,
fra alle alminnelige
arbeidsomme og fromme.